OGNDAL:  I år fikk jeg invitasjon om plass på et elgjaktlag i Nord-Trøndelag, og slike invitasjoner kan man ikke takke nei til. Som småviltjeger vil dette bli en helt ny jaktopplevelse.

Etter at det ble klarlagt at det stod en plass ledig til meg i et elgjaktlag, var det obligatorisk med en ælgfest, slik at man kunne bli kjent med laget. Så i mars måned arrangerte jaktlaget en beskjeden liten ælgfest inne i de ælgrike skogene i Ogndal'n. Dette var helt klart en kjekk gjeng som ville lære meg hvorledes elgjakt skal utføres på en human og sikker måte. Jaktlaget bestod av følgende mannskap: Robert, Odd Ragnar, Audun, Odd Erik, Jan F, Jan Andre, Sven Kristoffer, Sverre og Jan G, hvor kvota var på fire dyr.

I midten av oktober tok jeg igjen turen opp til de trolske Nord-Trønderske skogene, men denne gangen var rifla pakka og sekken var full av forventninger. En ting er å legge skuddet etter rype eller røy i flukt, men å nedlegge en elgkalv eller okse som kommer brakende, ville være noe helt annet.

Jeg hadde en masse forestillinger om hvorledes denne jakta ville bli for en debutant i et elgjaktlag. Følgende kriterier var jeg sikker på var på plass i et etablert inngrodd jaktlag: Debutanter stod bakerst på lista ved valg av post, de måtte lage mat og ta oppvasken, bære vann og ved, tømming av doen pluss andre kjekke gjøremål. Men neida, her skulle ikke nykomligene bli skremt vannet av med den slags tull, for her var alle likestilt. Jeg hadde også forestilt meg timesvis med passiv jakt hvor alt bestod i å vente og fryse, hvor håpet var at elgen hadde drevet i riktig retning.

Vi startet morgen i 07:00 tida med fordeling av poster og hvem som skulle gå drev, hvor vi var på plass så fort det var skytelys. Drevet bestod av 2 mann med hver sin elghund, og postene ble fordelt etter ønsker. I løpet av en jaktdag startet vi med 3 drev som ble avbrutt med lunch, kaffe og bålkos, hvor vi så avsluttet med 4 drev eller så langt det var skytelys. Så denne jaktformen var varierende, aktiv og langt mer interressant enn hva jeg hadde forestilt meg. Alle i jaktlaget gikk drev i løpet av jaktdagen.

Lunch med bålkos

Etter den andre jaktdagen fikk vi lurt fram en grom okskalv på hele 80 kilo slaktvekt som jaktleder'n Robert fikk luntende på post. Det viste seg fram en og annen elg på forskjellige poster, men ytterligere elg på kvota lot vente på seg. Dagene gikk hvor elgen lurte oss gjentatte ganger. Vi trasket og postet etter elg, hvor jeg gjentatte ganger ble fortalt at i år var det unormalt stille. Undertegnede hadde kun sett “faler” og “skit” av den, så det ble ikke mye kraft i suppa av den slags. Jaktlagene omkring oss slet også med å fylle kvota, så trøsten var at vi slet ikke alene.

Avreisedagen kom, hvor det fortsatt hang kun en grom kalv til modning i “fjøset”. Denne siste jaktdagen ble noe avkortet og tynnslitt p.g.a hjemreise, samt at noen av gutta måtte brukte dagen til andre gjøremål. Men det ble samlet 5 mann og en lun underbitt elgbikkje. Det ble raskt fordelt fire poster hvor Odd Ragnar tok ansvaret for bikkja og drevet.

Posten jeg fikk var plassert oppe på en åskam med god oversikt nedover “kammen” med enkle grantrær lettere plassert nedover teigen. Det var her jaktlederen (Robert) satt når han fikk okskalven, så jeg hadde fortsatt litt tro igjen på at noe kunne skje. Stillheten ble plutselig brutt av losen til bikkja, samtidig som Odd Ragnar høylytt gauler på radioen – Det kommer ei ku, det kommer ei ku - i stor fart mot postene! Bikkja er løs i los etter kua! Jeg var første og nærmeste post og hørte losen gå raskt i min retning. Javel, ei ku? Den må vi jo slippe forbi uansett.

Plutselig dukker det opp en 6 tagger okse i høy hastighet over åskammen, et godt stykke unna der jeg satt, med retning mot dalen nedenfor meg. Hvor er nå kua? Bikkja kunne høres, men den hang langt bak elgoksen. Jeg hadde forestilt meg at dersom jeg skulle oppleve å få elg på post, så ville både puls og pust jobbe som et lokomotiv og den store skjelven ville komme, men virkeligheten ble en helt annen. Det var som en ro la seg over meg og børse fant sin plass på skuldra, som om det var en gammel vane.

Jeg ble sittende klar og betraktet elgen som elegant løp nedover åskammen i min retning. Han hadde fortsatt alt for høy fart til at noe skudd kunne gå, og jeg var sikker på at jeg måtte slippe han forbi, like flott og frisk i frasparkene. Men plutselig rett nedenfor meg, på ca 100 meters hold, stopper han opp mellom to grantrær med hele breisida til. Forsiktig snur den på hodet for å se etter bikkja som fortsatt ikke var synlig for hverken meg eller elgoksen. I dette sekundet gikk skuddet, og elgoksen falt momentant i myra. 

Jaktlaget med jaktlederen i spissen, hadde gjentatte ganger formanet til å ikke skyte dersom man følte den minste usikkerhet på situasjonen. Dette var med på å senke en eventuelt prestasjonsangst, og igjen en bakenforliggende årsak til at jeg følte den tryggheten jeg hadde når skuddet først gikk.

Så fort elgoksen var slaktet, måtte jeg ta fatt på hjemreisen. Jeg hadde fått med meg en halv okskalv samt en ryggsekk full av nye jaktopplevelser. De siste jaktdagene som gjenstod, klarte jaktlaget å fylle kvota for året. Det ble 2 kalver, ei kvige og en okse. I skrivende stund er det nok en gang tid for å skyte opp til jaktprøven og om ikke lenge til, nye poster i de Nord-Trønderske skogene.

Relatert link
Steinkjer Kommuneskoger-Ogndalsbruket KF