VERDAL: Årets jakt ble banket inn i 12 time. Siden bag-limit var satt til tre enkle ryper per dag i Grong traktene, følte vi for å teste et nytt terreng. Vi var klar over at det var meldt om gode rypeforhold, og da regnet vi med at bag-limit på tre ryper ble fylt opp lenge før lunch. Etter mye pes på telefonen for å finne et nytt jaktterreng, endte det tilslutt på ”lottomillonær byen" Værdal’n. Jaktkortene kjøpte vi (brutter og meg) på Verdalsbruket, hvor vi fikk utdelt område tre som jaktterreng. Fra Verdalsbruket går det en grusvei som fører en helt inn til jaktterrenget. Vel fremme ved parkeringsplassen møtte vi mengder med jegere og jaktivrige bikkjer. De var på vei inn til hytter i området. Siden vi var midt i smørøyet, satte vi opp lavvoen, lite "lækkert", rett ved siden av bilen.

Vi lå i lavvoen kvelden før startskuddet å tenkte på bag-limit som var satt til 5 ryper per dag og maks 25 ryper totalt i dette terrenget. Tankene surret om kronår med ryper i Trøndelagen, hvor vi optimistisk nok lå og fantaserte på hvor mange timer det skulle ta oss inn i fjellheimen, før sekken var full.

Klokka fem om morgenen den tiende september krøp vi ut av posen. Morgentåka lå lavt over åsen, hvor vi kunne skimte noen solstråler i det fjerne. Etter en kjapp frokost og en voksen matpakke i sekken, startet vi oppover liene med pulsen i to hundre. Vi startet å gå i et fint storfugl terreng, videre skulle vi oppover noen herlige lirype ”rabber” før vi tilslutt skulle klatre opp mot fjellrypenes rike. Vel oppe på den første lille brinken, startet spenningen for alvor. Sansene var satt i høy beredskap, og en drar inn mengder med inntrykk. Vi trasket rolig oppover med 150 – 200 meters mellomrom, hvor øynene finkjemmet terrenget rundt der hvor det var mest naturlig for ei lur lirype å sitte å strekke ut ”morgengruffen”. Har man ikke bikkje må en selv prøve å fungere som en. Vi trasket oppover på hver vår rabb og krysset innom kjerr og annet som virket spennende. Inntrykket av terrenget var fabelaktig. Jeg har sjelden vært i et slikt terreng, som bare oser av det fullkomne ryperiket.


Vel timene gikk og vi så ikke fjæra til fugl, det var også merkelig stille fra de mange jegerne vi så dagen før. Vi traff et par jegere før vi skulle ta for oss fjellrypa. De hadde heller ikke vært borti fugl, og mente at det var nokså glissent i år. Slike tilfeller gjør at beina går tyngre og at mota blir mye brattere. Det er greit nok at lirypa spiller oss et lite puss, men fjellryper måtte det være nok av.

I foten av Hardbakfjellet (870 moh) støkker jeg opp et stort fjellrype kull på langt hold. Pulsen skyter i været, og kroppen føles lett som en fjær igjen. Ikke lenge etter ble stillheten brutt med dagens første hagleladning som brutter’n stod ansvarlig for. Det ble bare luft som fikk gjennomgå denne salven. Men uansett var dette et godt tegn på det skulle la seg gjøre å få noen ryper i sekken.

Vi tråklet opp skaret på kryss, tvers og tilslutt over Hardbakfjellet etter fjellrypa, men det var lite tegn til liv. En og annen slenger kastet seg ut, og ofte på langt hold. Vi var heldige nok i å putte totalt tre ryper i sekken denne dagen, som vi hadde forhåpninger til å bli en langt mer ryperik dag. Været derimot viste seg fra sin beste side.

Neste dag startet litt mer labert enn den første. Vi var klar over at det var glissent med rype, så vi konsentrerte oss om de få fjellrypene vi hadde sett dagen før. Vi karret oss opp til Hardbakfjellet og tråklet det som var. Resultatet denne jaktdagen ble med en enkel rype pluss en harepus. Artig er det å tenke på at kvelden den niende september, lå vi å fantaserte oss bort i menger med rype. Men etter en slik jakttur hører det alltids med at det er ikke antall ryper i sekken som teller, men turen i sin helhet. Vi ble kjent med et nytt jaktterreng og været strålte med sol fra en blå himmel. Fordelingen av rypene ble også broderlig fordelt, med et par hver.