SANDNES: Forskjellen fra fiskesesongen hvor kameratgjengen titt og ofte hiver seg ut på en fisketur i lokalområdet, er interessen blant kameratgjengen og jakt noe laber. Men nå i disse dager er treningen av en jaktkamerat i full gang.

Andre skriver om trening av fuglehundvalper, mens Rypesteggen tar for seg innkjøring av en jaktkamerat. I denne sammenheng er det minst like viktig å legge forholdene til rette for å lykkes, som å lykkes med en over-ivrig engelsk setter.

Denne historien handler ikke om en Mira eller Ponti, men om han Stian. Stian har tatt jegerprøven, men han har ikke truffet miljøet for å sette jaktingen ut i praksis. Det hele startet med snakket om en jakttur iløpet av høsten, da vi var på fisketur på
Hardangervidda. Det første vi gjorde var å legge turen innom leirduebanen for å trene litt på skytingen. Vi skøyt rikelig med skudd gjennom de mange løypene på leirduebanen. Første etappe var godkjent; Stian traff mer enn godt nok.

Stian var selv ansvarlig for å finne et greit jaktterreng etter ender. Dette området er like lokalt som om vi la turen innom et fiskevann. Det innbyr til at vi enkelt og greit kan ta noen enkle turer for å øke interressen rundt jaktingen. Vi kom oss ut mens det fortsatt var noen timers skytelys, men utfordringen var vindråsene som jobbet mot kuling styrke.

Vi satte båten på vannet på jakt etter ender. Det blåste hvitt på vannet og bølgene slo over båtripa. Stian satt foran med hagla klar, og speida etter ender i vill flukt, mens jeg rodde. Det gikk ikke mange minuttene før det kom et koppel med stokkender i flukt med vinden. Stian skøyt det han var god for, men her var det nok snakk om å legge skuddet flere meter foran fuglen. Bom ble det, men vi var iallefall godt i gang.

Vi fikk begge noen sjanser etter stokkender mens vi satt i båten og duppet, men med den hastigheten de hadde, var det ingen enkel jobb å treffe. Stian tok over årene og vi satte kursen mot en sivkant som vi hadde sett at endene hadde interesse for. Her satte vi oss i skjul og ventet på at de skulle ta en sving innom. Men det ble bare med ventinga.

Litt synd er det at vi ikke før nå har tatt tak i jaktinga, men det trenger ikke være helt umulig at vi reiser inn til fjells etter noen ryper. Da blir det nok litt utpå nyåret hvor vi muligens pakker med oss ski eller truger.