Rypesteggen

ØVRE EIDFJORD: I år ble det bare 3 mann som klarte å komme seg av gårde på den årvisse hardangerviddeturen, Kessen, Frode og Øyvind. Rastløsheten lå som en klam hånd over oss hele veien opp til Øvre Eidfjord. I kveldinga, når vi kom frem til vår forhåndsbestemte leirplass, måtte vi sporenstreks innse at planer er til for å endres. I det vi kjørte inn på parkeringsplassen, så noen lure tyskere hvor det bar hen, og tok sekkene sine og sprang ned til VÅR plass.

Vi måtte slukøret pakke oss inn i bilen igjen, og kjøre videre opp til neste, ikke så ideelle, teltplass. Men skuffelsen slapp raskt taket. Så snart sekken kom på ryggen, begynte sivilisasjonen å slippe taket. Det var ganske tydelig at det var lenge siden sist. Vi var ikke mer en over den første lyngtua før fiskerlauget, med Frode i spissen, yppet til strid med en stakkars skogmus, som etter nærkontakt med omtalte fiskers gane forsvant sprettende inn mellom lyngtuene med halen mellom beina.

Årets første teltplass ligger bare 10 minutter fra parkeringsplassen. Jeg kjenner ingen som tror det går an å få fisk i det området. Bekken ovenfor parkeringsplassen innbyr ikke engang til å vaske slukene. Derfor får stengene ligge trygt forvart enda en stund. Tilfeldigvis lå det en 6-pack i bagasjerommet, og kvelden kunne tilbringes med å jekke opp forventningene. Dagen etter skal vi nok en gang ta i ett strekk til de mer kjente fisketraktene innover fjellet – Bersavikvatnet.

Turen til Bersa går på en relativt kort dag i fint vær og uten nevneverdige omveier (det skal alltid prøves ut en ny snarvei). Som alltid prioriteres å fukte snøret høyere enn basecamp, men det står ingen å venter på grunna dette året. Været tilsier at basecamp allikevel må prioriteres, og fjellduken kommer godt med som vindseil. Jammen godt vi ikke hadde lavvoen i år - då måtte vi funnet oss ny teltplass.

Bersa skuffet, noe ble det, men ingenting å ringe hjem om. Men hansken var selvfølgelig kastet, og det kunne kun gå oppover. I så måte står Øvre Omkjelsvatnet, som mange tidligere år, høyt oppe på ønskelista. Banden er fremdeles på høygir, og når beslutningen er tatt, er det bare å legge beina (og sekken) på nakken. Nå skal det nevnes at undertegnedes nye sekk allerede på dette tidspunktet hadde høstet misunnelige skråblikk fra turkameratene. Når de kjempet om å få skvisa siste lommeplagg nedi, hadde 100-literen min fremdeles hatt plass til mer en jeg kunne tenke meg å bære. Norrøna svikter ikke.

I lett trav på vei mot Øvre Omkjelsvatnet, viser det seg snart at det ene bandemedlemmets form lugger litt. Jeg og Kessen spretter lett og lekent rundt i fjellheimen, mens Frodes skrittlengde blir kortere og kortere. Humøret svartner, og hans vanligvis skarpslepne oppmerksomhet på naturen modereres. Det blir jeg og Kessen som tar ut på reirjakt etter ei måke som burde holdt seg hjemme ved sjøen. Søket krones forøvrig ikke med hell. Et kort kikk på kartet i nærheten av Torehytta viser at hvis vi bare lunter over den haugen der, så havner vi fort nær drømmeland. Sveklingen har antakeligvis ikke krefter til å protestere, så slik blir det. Allerede nå så vi uglene, nei rypene, i mosen, det vil si, rypeungene: Skulle ikke de vært litt større i August, da?

Noen timers marsj senere, og bare et par kilometer fra paradis, det vil si Øvre Omkjelsvatnet, måtte vi heise syketelt. Stakkaren parkerte sporenstreks i sin 5-kilos Tyin Elite sovepose, med vindtette klær og fjellduk rundt. Vi fant selvfølgelig en liten pytt å campere ved, men utsiktene var mørke: Vannet var nesten blankt og ikke antydning til vak. Ikke liv... og været var ikke helt topp heller. Mens kreket varmet soveposen, tok jeg og Kessen for oss vannet, uten hell. Når kvelden seg på, kokte vi opp litt medisinsuppe og tvang i uslingen. Det var neppe det som gjorde utslaget, men han begynte nå å bli tilsnakkendes. «Ingenting ikke en god natts søvn kan kurere» deklamerte vi, med frykt for avbrutt tur lysende i øynene.

Senere på kvelden ble vannet fisket etter alle kunstens regler uten at fisken lot seg affisere av det. Hvis det var noen da, det kan jo være så enkelt.
Morgenen etter pushet friskusene hardt på for å ta de 2 siste kilometerne ned til himmelriket. Når vi kikket nedover lia fra en liten haug i nærheten, kunne vi skimte Øvre Omkjelsvatnet. Takket være sjeldent vennlige værguder (og kanskje litt fiskefeber?) klarte lillebror å stakke seg på beina. Vi tok snart veien nedover, og når Øvre Omkjelsvann begynte å blinke mot oss, glemte vi alle strabasene fra oppstigningen.

Den store roen hadde senket seg over oss. Mens vi observerte vannet og rigget stenger, steg forventningene. Men det lå en litt uggen følelse og murret i lillehjernen, vi hadde tross alt brukt halve uka og slett ikke tilfredsstilt noen forventninger i det hele tatt enda. Etter hvert som timene gikk og vi verken så eller kjente liv, begynte motløsheten og bre seg. Det var nok enkelte ekspedisjonsmedlemmer som på dette tidspunktet gled litt over i fiskeapati, men vi var jo tross alt i nirvana, så det var bare å hente frem hårdnakket fisketeori fra pondusen og kjøre på.

Det ble et langt opphold, ikke fisketur, selv om det var det vi var på. Etter til sammen MINST 100 timer med krok under vann måtte vi erklære fallit og snu nesen hjemover. Værgudene lot seg smitte av vårt usle humør, og vi måtte finne frem fjellduken for å holde kaskadene av vann ute. Når man tenker på hva som skjedde, null fisk; hva det kostet, mistede sluker og knukket stang; og hvorfor det gikk galt, vinteren var for seint ferdig; så fremstår ikke lenger Øvre Omkjelsvann som det paradis vi hadde yppet det opp til i årenes løp.

Hjemveien ble tung, i striregnet og blæsten på høyfjellet føyk innpakning og oppakning overalt, tankene var ullne og snarveier ble til omveier - gedigne sådanne. Når vi omsider, av rent instinkt, slo leir i nærheten av et mindre lovende vann, var det mat og kanskje en liten skarp en som sto på toppen av ønskelista. Men før vi visste ordet av det, riktignok etter at basecamp var etablert, så begynte det å klikke i stangdeler igjen.

Det er vanskelig å sette ord på det som skjedde så, og enkelte hendelser rundt dette hemmelige vannet skal forbli mellom de tre utvalgte. Det var slett ikke flust med fisk, man måtte jobbe for føden. Men føde ble det. Resultatet ble 5 med snittvekt på ca 1 kg. Alle, omsider endelig også Kessen, ble beæret med knallrøde atomubåter som etter tøff kamp måtte gi tapt for fiskegale unggutter. Seieren ble feiret med et utsøkt eksemplar stekt i aluminiumsfolie i glørne på et heller røkfyllt bål. Det går ikke an å beskrive den smaken i flatternde nok ordelag...

Tiden flyr fra oss, vi måtte legge beina på nakken igjen og hadde en særs lang marsj nedover mot bilen. Det var for langt å ta i en dagsmarsj, og fremdeles seiersruset gjorde vi en pitstop i en betjent hytte. Pilsen var på høyde med den utsøkte ørreten, selskapet var heller ... skal vi si travelt??? (60 amerikanske tidligpensjonerte (sa jeg tidlig?) cruiseturister med norske aner...) I REST MY CASE

Dagen etter var det noen timer i lett trav ned til bilen. Restene av fangsten ble bragt hjem i trygghet til en forandring (det hører til sjeldenhetene, det må sies, at vi har med mat hjem fra «disse» turene)...

...og alle var enige om at det var en flott tur... og i skrivende stund er det slett ikke lenge til neste gang!

Link til kart:
» Kartbeskrivelse