EIDFJORD: Påmeldingen til turen var enorm i år. To av gutta (Morten og Ivar) kom over fjellet fra Østlandet, samt vi fikk med oss en storfisker fra Australia (Frode). Antall deltagere hadde økt fra fire til sju mann, pluss bikkja - Denja. Med slik mannsterk gruppe, måtte det bli muligheter for at en av oss kom til å se storørreten i hvitøye.

Vi valgte å startet fra Eidfjord for å teste ut noen nye vann vi hadde hørt om, samt at vi også slapp unna den enorme stigningen som det er fra Kinsarvik. I friskt minne fra året før, var det en felles enighet om å prøve å presse ned vekta på sekkene, slik at tempoet på gangen kunne holdes oppe på et godt nivå. Maten ble basert på suppeposer og i all sin enkelhet. For maten lå jo fersk og fin i vannene og ventet på oss.

I frisk fart over lyng og stein gnistret været mer og mer jo lenger inn i fjellet vi kom. Vi hadde satt av 7 dager til denne turen, som ble en sommertur uten sidestykke. Etter at lavvoen var satt som base ved det første vannet vi hadde huket av på kartet, tok det ikke mer enn snaue 20 min. Med spinneren i vannet, før Karl-Erik danset med storørreten. Vi forstod at det var noe stort på gang, for gutten stod borti vika og skreik noe så infornalskt.

Denne ørreten som målte 2,6 kg på vekta, satte en standard som var litt ødeleggende for resten av turen. Vi perset alle mann med våre ørreter, men sammenlignet med den aller første ruggen, ble det nesten smått og regne. Men to-og-en halvkilosen til Karl-Erik gjorde at roen i leiren fikk satt seg betraktelig. En kan vel si det slik, vi andre gikk der, med stanga i hånda og håpet, samt ventet på at den neste enorme ruggen skulle slå til. Aller helst skulle den være enda litt større.

Uansett var det utrolig artig når «mindre villdyr» angrep spinner og sluk, og kampen var i gang. Ørreten er utrolig hissig og gir seg ikke med det første utraset. Det var noen tøffinger som freste i stekepanna, disse kveldene vi hadde på vidda. Vi trasket gjennom vidda fra det ene fiskevannet til det neste.

Vi opplevde også hvordan grunneierne forvalter disse små fjellvannene med garnfiske. De to kara vi så, la ut ca 200 – 300 meter med garn, på kryss og tvers av hele vannet. Det ble en artig lek å kaste spinner og sluk mellom «garn-nøstene», samt å unngå kjøre fisken fast i nota. Det er helt klart at det er stor fisk i disse vannene p.g.a garnfiske, men det lille inntrykket vi fikk, føltes at det drives noe hardt.

Det hyggelige var at vi var svært populære blant mangfoldet på vidda. Myggen som faktisk var langt flere og mer kjælen enn i fjor. Jeg tror nok at årets versjon var noe kvassere enn de tidligere versjonene, for de boret seg igjennom flere lag med klær. Men vi var vel alle enige om at det var kjekt med disse små krabatene, som underholdt oss tidlig som sent.

Vi fråtset ikke i mengder med fisk på denne turen, men alle var vi heldige å ta vår største ørret. Rød i kjøttet var den, og smaken sendte oss direkte opp til himmels.

Det ble som følger:

 Navn Sørste fisk Pers fra før
 Karl-Erik   2,6 kg 1,2 kg
 Jone 1,4 kg 800 gr
 Frode 1,1 kg 400 gr
 Jan 1,0 kg 650 gr
 Øyvind 700 gr Tangerte tidligere str.


Morten og Ivar reiste desverre hjem uten kjenning av ørret, men dette skyltes at de reiste tidligere hjem enn oss. Vi vet allerede i år hvilke nye vann som er verdt et besøk. Dvs. Vi håper at vannet står garnfritt til neste år.

Vedrørende bildene skal det nevnes at det forsvant ca 80 digital bilder, med en liten formater feil ble rubb og stubb sletta. De bildene vi tok av rypekyllingene som løp rundt beina våre samt fjellvåken som stupte mot oss, bærer vi nok på netthinna en stund til. Vedlagte bilder er tatt med engangskameraer.

Link til kart:
» Kartbeskrivelse